Til barnets beste?

Bleieskift i barnehagen

Barns avføring er ikke det som alene avgjør om barn er trygge i barnehagen, men en god indikasjon på om barnet er avslappet med andre barn og spesielt voksne. Enkelte barn holder avføringen inne til de kommer hjem, tiss er som regel ikke noe problem. Dette kan skyldes barnets rutiner, eller at barnet ikke føler seg trygg nok til å gjøre det i barnehagen. Hva er det som gjør at små barn holder avføringen sin tilbake? Jeg har sett på noen tilfeller i forhold til stellesituasjonene i barnehagen.

Hvordan er forholdende rundt bleieskift i din barnehage?

Finnes det klare rutineregler på bleieskift, spesielt for vikarer?

Hvordan snakker vi med og over barna om deres innhold i bleiene?

Dette er spørsmål jeg tenker at vi alle må stille oss en gang i blant i våre relasjoner med barn.

Fy ord, man ikke skal si til barn under stellet:

Æsj!

Uff, dette lukta vondt!

Ekkelt!

Så mye!

Snakke og sette ord på lukt og størrelse..

Overser barnet og holder seg for nesa.. 

Det er mulig at du selv føler at du ikke reagerer slik overfor barn på stellebordet, men hva med de som faktisk gjør det? Flere av disse reaksjonene har jeg selv overhørt i de barnehagene jeg har vært i.

Hva foregår på stellebordet?

Jeg har nå jobbet i barnehage i 7 år og vært i ca 20 ulike barnehager. Første året i barnehage var jeg ringevikar i kommunen jeg vokste opp i. Jeg hadde nylig vært russ og avsluttet videregående skole. Nå var jeg klar for et friår fra skolegang og ønsket å prøve det beryktede arbeidslivet. Det var mange som ønsket seg arbeid, og det var dermed ikke lett å få seg fast jobb. Jeg valgte å sette meg opp på ringevikarlista for skoler og barnehager i kommunen, og allerede dagen etter ble jeg ringt opp. Det var mitt aller første møte med barnehagen, da jeg selv var jeg hos dagmamma som liten.

Jeg var satt inn som vikar i to uker i samme barnehage. Dette var en to avdelings barnehage med aldersblandede grupper, fra 0-6 år. Da jeg ikke hadde jobbet i barnehage før fikk jeg ikke skifte bleier de første dagene. En dag fikk jeg beskjed om at nå var tiden inne. Han var 11 måneder gammel, og hadde diare. Personalet små lo litt av meg da jeg løftet opp barnet og tok han med inn på badet. Det var ingen voksne som hadde vist meg hvordan dette skulle gjøres, de tok det som en selvfølge at jeg kunne skifte bleier. Jeg la forsiktig barnet ned på benken og jeg kunne kjenne hvor skeptisk dette barnet var til meg. Det luktet sterkt av bleia, jeg holdt pusten og brakk meg flere ganger. Jeg måtte stikke hodet ut av rommet for å puste. Situasjonen ble ubehagelig for meg, men også for barnet. Til slutt ble barnet vasket og fikk ny bleie, og vi gikk ut igjen på lekeplassen. Det er vanskelig å si om barnet jeg skiftet på husket situasjonen i tiden fremover, og eventuelt om han fikk varig mén av hendelsen.

Kort tid etter mitt to ukers vikariat i denne barnehagen fikk jeg noen dager i andre barnehager. Så kom det en lang periode med fast vikariat i en annen barnehage. Fire måneder var jeg vikar for en førskolelærer på en småbarnsavdeling. Her trivdes jeg godt, og fikk fort god kontakt med barna. Heller ikke her fikk jeg opplæring eller spørsmål om jeg kunne skifte bleier, eller om jeg viste noe om hvordan stemningen skulle være rundt barnet på stellebordet. Jeg vil nå fortelle en praksisfortelling jeg helst skulle vært foruten, og jeg har flere ganger vurdert om jeg skulle sette meg selv som ansvarlig for hendelsen. Jeg velger å være ærlig da jeg føler meg unnskyldt for å være en uerfaren vikar som ikke hadde fått den opplæringen jeg burde fått fra barnehagens personale.

På småbarnsavdelingen jeg jobbet på gikk det 10 barn, hvor alle gikk med bleier. Vi var tre forskjellige assistenter, i tre vidt forskjellige aldersgrupper. Jeg skiftet bleier fra første stund, og fikk ingen veiledning på det jeg gjorde. På badet stod det en flaske tett samme med det andre utstyret. Det var en sprayflaske med et innhold som lignet på såpevann. Det var ingen forklaring på hva som var innholdet i flasken, så jeg tok den i bruk som om det var såpevann. Jeg merket at barna ble litt flammete i rompa, men tenkte det var utslett. Det gikk heldigvis ikke lang tid før en av assistentene reagerte på flammete romper og bruken av sprayflaska. NEI! Den kan du ikke bruke på barna, det er desinfeksjonsmiddel. Det bruker vi til å spraye på stellematta når vi har skiftet på barna.

Jeg fikk streng beskjed om å ikke nevne dette for noen, spesielt ikke for foreldrene.

Vikarer og bleieskift:

I disse sykdomstider går flere vikarer inn og ut av barnehager. Noen vikarer har vært i barnehagen tidligere, og kjenner barna. Andre er nye og kanskje dette er første møtet med små barn og barnehagen. I forhold til bleieskift vet jeg det er forskjellige praksiser ute og går i norske barnehager. Enkelte steder skifter vikarer bleier på barn første dagen uten å kjenne til rutiner eller barna. Andre steder får ikke vikarer skifte bleier før de kjenner barna og barnehagens rutiner. Jeg tenker at vi trenger en rutineregel i forhold til vikarer og bleieskift. Vikarer trenger opplæring i hvordan barnet skal vaskes, tørkes, såpes inn eller ikke såpes inn, bruk av krem eller ikke.. osv.. Og dette er bare det praktiske mener jeg. Det som kanskje er aller viktigst er hvordan vi behandler og respekterer det lille barnet som ligger på benken foran oss.

Stress er et kjent fenomen, også i barnehagen. Under bleieskift er det viktig at tiden får stoppe opp, slik at verken voksne eller barn føler på en stresset situasjon. Stress ned, senk skuldrene, og gjør barnet trygg i en naken og sårbar situasjon. Vi er alle forskjellige, også barn! Vær nøye med å lese barnets kroppsspråk, ta hint, og respekter barnet. Humor ved stellebordet, musikk eller ulike uroer, fungerer godt for å få en god opplevelse. Men også her er det viktig å føle seg frem hos hvert enkelt barn, noen liker også å ha det stille og rolig på stellebordet.