Til barnets beste?

DET ER DET IKKE LOV Å GRÅTE FOR!

For ca tre år siden fikk jeg høre denne frasen fra en styrerinne i en barnehage. Hun hylte dette ut til et barn som gråt over å ha kommet i konflikt med et annet barn. Frasen traff meg midt i hjertet og jeg burde ha reagert, noe jeg derimot ikke gjorde. Barnets måte å kommunisere på i denne situasjonen var gråten. Barnet hadde ikke ord til å forklare hva som var galt, men prøvde å fortelle omverden at noe var det. En reaksjon som den styrerinnen i denne situasjonen hadde, gjorde neppe barnet en tjeneste, om mulig gjorde styreren noe med barnet som forblir i barnet lenge.

Bakgrunnen for gråten var uviss, og styreren hadde ikke fått med seg hele situasjonen der hun satt ved skrivebordet. Det er så utrolig viktig at vi som voksne ikke misbruker den makten vi har overfor barn som ikke kan uttrykke seg med språket på lik linje med oss. Som voksen er det vår jobb å sørge for at barnet blir forstått og rettferdiggjort. Ikke påføre barnet sannheter som vi selv har blitt påtvunget en gang i vår fortid. Tenk så viktig det er å tenke over hva du skal si før du sier det. Når du har åpnet munnen og sagt det du skal si, forblir det i barnet. Du har ingen angrerett overfor et lite barn.

Hvem har retten til å si dette til et annet menneske? Hvis barn eller voksne føler for å gråte, så gråt. Det er ingen som har rett til å fortelle deg at du ikke har lov til å gråte. Hva gjør det med barnet som får beskjed om å slutte å gråte, og får en beskjed om at det er grenser for hva man skal begynne å gråte av. Det man navngir blir en sannhet, og hva blir værende i barnet av det vi sier og gjør.

Det vet vi ikke!