Godhetsmakt og skjematisering

Hva hører hjemme i en barnehage, og hva gjør ikke? Jeg tror at dette er noe av problemet på barnehagefeltet i disse dager. En uvitenhet om hva som vil skje og utvikle seg, og en sterk kamp om å holde på barnehagens egenart og tradisjon. En stemme som ikke blir anerkjent, respektert og hørt. Kunnskapen om barn og barnehagen ligger hos førskolelæreren, men denne kunnskapen blir ikke tydelig, da stemmen ikke blir anerkjent. Andre aktører utenfor barnehagen fra andre områder av samfunnet blir hørt i stedet for, som økonomer, lærere, spesialpedagoger og politikere. Disse aktørene har ikke den samme kompetansen som førskolelærerne, men allikevel blir deres stemmer hørt. Aktørene som blir anerkjent kommer med kvalitets-tips for å videreutvikle barnehagen, da samfunnet har oppdaget barnehagens potensiale for å øke sosial utjevning, ved tidlig innsats og fokus på livslang læring. Her ligger det store gevinster for pengeglade aktører, som ser at de kan tjene gode penger på gyldne ord uten videre betydning.

Godhetsmakta

Det er her godhetsmakta kommer inn i bildet, dette er aktørenes vei inn i barnehagen (Pettersvold og Østrem, 2012). En godhetsmakt er det mulig vanskelig å se igjennom, da det som sies virker overbevisende og positivt. <<Vi vil også barnets beste, og vi vet hva som må gjøres for å kvalitetssikre barnehagen>>, men så er spørsmålet om denne godheten er troverdig, eller om den kun handler om inntjeninger og fordobling av inntekter. Pettersvold og Østrem (2012) har gått i sømmene på kartleggingsverktøy, og de som står bak verktøyene, de har til og med sjekket deres status i skattelistene. Deres inntjening har fordoblet seg siden 2006. Det kan se ut som at barnehagen er drevet inn i en verden den ikke hører hjemme i, etter å ha blitt en del av utdanningssystemet.

Kampen om barnehagens egenart

Hva skal inn i barnehagen og hva skal ikke? Hva hører hjemme i forhold til barnehagens rammeverk og hva gjør ikke det. Vi har nødt til å være mer kritisk til det som kommer inn i barnehagen fra ulike aktører. For fem år siden skrev Søbstad (2007) om en kamp vi muligens kom til å stå ovenfor de neste årene, denne kampen var om barnehagens sjel. Nå i år 2012 står vi i en endringsprosess, der jeg vil tørre å påstå at barnehagens egenart står i fare. Flere steder påstår politikere at de ikke ønsker å endre barnehagens egenart og tradisjoner, men det viser seg at det allikevel skjer. Den økningen vi har hatt med utbygging de siste årene for å oppnå full barnehagedekning, har medført en rekke problemer i forhold til kvalitet i barnehagene. På nyhetene i nå i våres kom beskjeden om at vi mangler 6000 førskolelærere i Norge. Jeg er enig med Bjerkestrand (2011:65) ”Førskolelærermangel skaper ujevn kvalitet”. Men selv med denne førskolelærermangelen, forsøker aktører å legge opp ulike strategier for å øke kvaliteten i barnehagene.

Prosjektmandatet ”Oslobarnehagene” legger fram en strategi for å bedre kvaliteten i barnehagene i Oslo. Mandatet påpeker ujevne kvalitetsnivåer rundt om i barnehagene, og ønsker at kvaliteten skal utjevnes. Prosjektets vektlegging påpeker at læring for bedre skolegang settes i høysetet. ”Frafallet i skolealder er utfordringen(..) kan skyldes språkferdigheter allerede i førskolealder”(Oslo Kommune, 2010:3). Dette er noe departementet også vil gjøre noe med gjennom St.meld. 18 (2010-2011). Her vil departementet ”sikre at alle barn får tilbud om språkkartlegging i barnehagen” (KD, 2010-2011:66). Halvorsen mener at dette vil gi et bedre bilde enn dagens fireårskontroller, gjort av helsestasjonen (Halvorsen, 2011). Greve (2011) mener at Kristin Halvorsen(SV) er upresis og provoserende i hennes uttalelse om kvalitet i barnehagen, ”Det handler om en generell heving av kvaliteten i barnehagene”.  Førskolelærere vil nok være enige om at kvalitetsnivået i barnehagene trengs å jevnes ut, men jeg mener det må gjøres steg for steg. Slik jeg ser utviklingen vil regjeringen gå baklengs i sine føringer: Hundrevis av barnehager, tusenvis av barn, færre pedagoger, kartleggingsverktøy som utføres av uutdannede assistenter og studenter, og kommunene sitter som ansvarlig?

Det vi først og fremst trenger er flere pedagoger på hver avdeling, slik at vi får tid til å følge opp hvert enkelt individ. Bruker vi tiden til å fylle ut skjemaer, kaster vi bort dyrbar tid sammen med barna. Førskolelærere skal følge rammeplan for barnehagen(2011, s. 56), og når den sier seg mot å vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn, ser jeg heller ingen poeng med å gjøre som politikerne krever.

Avslutning

Gode kunnskaper om barnehagens egenart og en opplæring i kritisk tankegang vil være noe som førskolelærerutdanningene bør prioritere. For det er kunnskap det kommer an på i møte med de mange aktører som interesserer seg for barnehagefeltet. Har man god kunnskap om hva barnehagen står for og hva den skal være, så vil det bli vanskeligere for andre å endre den.

Litteraturliste

Bjerkestrand, Mimi (2011): System for kvalitetsutviklingen. Utdanning, 7, 65.

Greve, Anne (2011): Snakk med barna, ikke kartlegg. Hentet 13.april, 2011 fra            http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4091502.ece.

Halvorsen, K. (2011). Språktesting i barnehagene. Hentet 28. mars, 2012 fra             http://www.hadeland.net/Innenriks/Politikk/article5559260.ece

KD (2010-2011). Læring og fellesskap. St.meld.nr.18. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

KD (2011). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo:       Kunnskapsdepartementet.

Oslo kommune (2010): Prosjektmandat ”Oslobarnehagene”. Oslo: Byrådsavdelingen for          kultur og utdanning.

Pettersvold, M. og Østrem, S. (2012). Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet.         Oslo: Res Publica.