Til barnets beste?


Voksne har makten til å bestemme over barn og hva som er barnets beste, men vet voksne alltid hva som er til barnets beste? Jeg vil med denne artikkelen rette et kritisk blikk til voksnes maktposisjon i samvær med barn. Det ligger mye makt[1] i å være voksen i arbeidet med barn. Barn ser opp til den voksne og føler seg trygg i det de voksne gjør og lærer bort. Det er i hvordan de voksne svarer på barns handlinger, opplevelser og deres måte å kommunisere på, som betegner definisjonsmakt (Bae, 1996). Bergljot Østerås var i kontakt med flere førskolelærere under hennes masteroppgave, og jeg mener at dette utsagnet viser et tydelig eksempel på voksnes definisjonsmakt:

”Vi ønsker at jenter skal kunne ta ut mer maskuline sider, bli tøffere, mindre rosa og mer skitne. Guttene kan egentlig få være som de er” (Østerås, 2009).
Dette eksempelet viser hvordan voksne definerer og bestemmer hvordan barnets kjønn skal være, der jenter skal forandres, mens guttene kan få være som de er. Har voksne rett til å forandre barns måter å være på? Den dominerende kjønnsdiskursen er fortsatt rådende, og det kreves god bevissthet og kunnskap fra personalet for å åpne opp for nye alternative diskurser.
I Rammeplanen står det følgende: ”Hvor omfattende medvirkning vil være, og hvordan retten til medvirkning praktiseres, vil være avhengig av barns alder og funksjonsnivå” (KD, 2006:13). Etter min mening vil det være avhengig av de voksnes forståelse og respekt for barns medvirkning, det er tross alt voksne som bestemmer når og hvor barn skal få medvirke. FNs[2] barnekonvensjon (2003) sier under artikkel 12, at barn skal ha rett til å si sin mening, og deres mening skal tillegges vekt. Begrepet ”barns medvirkning” fikk sin plass i barnehageloven i 2006:§3, noe som kan sies, revolusjonerte barnehagefeltet. Men var dette så nytt? Hadde ikke barn før hatt noe medvirkning i barnehagens praksis? Uansett så er det viktig at vi som voksne sammen med barn viser respekt og anerkjennelse for deres hverdag, og prøver å se dagen gjennom barnets øyne, ikke kun våre egne.
Er kartlegging til barnets beste?
Barnehagen har de siste ti årene gått fra å være anonymt og usynlig til å bli et viktig bidrag til samfunnet. "Etter årtusenskifte har politiske valg og prioriteringer ført til at barnehagen for alvor har blitt et viktig tema i den offentlige debatten i Norge" (Moser og Röthle, 2007:14). I år 2006 ble barnehagen overflyttet fra Barne- og Familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Dette året fikk barnehagen ny rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, og i 2009 kom Kunnskapsdepartementet med St.meld. 41 om kvalitet i barnehagen. Stortingsmeldingen foreslo nye krav til barnehagen, som: å gi tilbud om språkkartlegging til alle landets barnehagebarn (Kunnskapsdepartementet, 2008-2009). Dette skapte stor debatt, og denne debatten pågår fortsatt. Kartleggingsdebatten er blitt en interessant debatt der flere av barnehagens aktører har sterke og ulike meninger om kartlegging er til barnets beste. Det er mange sider av samme sak, og det er nok nettopp derfor kartleggingsdebatten har fått med seg aktører både innen og utenfor barnehagefeltet.
Hvordan forholder voksne i barnehagen seg til barna i forhold til kartleggingsprosedyrene? Barn har ikke stort de skulle ha sagt når førskolelæreren begynner å observere barnet og krysser av på ulike skjemaer. Gjennom en undersøkelse tidligere i studiet tok vi kontakt med diverse kommuner i Norge, for å se på bruken av kartleggingsverktøy ute i barnehagene (Fagereng, Knutsen, & Staurnes, 2011). Et av spørsmålene vi stilte var blant annet om foreldrene måtte godkjenne bruken av verktøy, og overraskende nok svarte flere av kommunene at foreldre ikke trengte det. Barna får ikke medvirke kartleggingsbruken, og det gjør heller ikke foreldrene. Etter et praksisopphold på Hawaii i 2009, ble jeg oppmerksom på den” naturlige” test-kulturen. Skjemaene som blir fylt ut er nasjonale verktøy som brukes i amerikanske barnehager. Disse skjemaene utføres av pedagoger, assistenter og studenter, og følger barna fra barnet starter som "toddlere" i barnehagen og over i skolen.
På Hawaii var det en selvfølge at det enkelte barns ferdigheter skulle krysses av på et skjema og dokumenteres med bilder eller observasjonsnotater. Her fra mine egne notater:
”Jeg er på småbarnsavdeling med barn i alderen to til tre år, her sitter jeg ved siden av en gutt på to år. Mens jeg skriver om dagens forløp i loggboka mi, vil gutten herme etter meg og skrive i boka. Jeg forklarer at han ikke kan skrive akkurat der jeg skriver, men at han kan skrive bakerst i boka. Dette gjør han med stor glede og han får låne kulepennen min. En av de hawaiianske studentene kommer bort og tror at gutten prøver å skrive navnet sitt. Hun har ansvaret for kartleggingen av dette barnets ferdigheter, og plukker opp kameraet fra baklomma. Deretter plasserer hun kulepennen mellom fingrene på gutten, gir han et nytt ark å skrive på, og ber han skrive navnet sitt. Gutten som da holder på med noe helt annet, klusser noen streker på arket, mens studenten fornøyd tar bilder, av det hun tror er navnet hans. Når bildet er tatt tar hun arket med ”navnet” og setter det inn i porteføljen til gutten, og krysser av på kartleggingsskjemaet for at han endelig har klart å skrive sitt eget navn” (Fagereng, 2009). 

Dersom kartlegging blir mer vanlig og kanskje en realitet i alle barnehager i Norge, hva vil da skje med vårt syn på barn? Vil vi klare å se på barnet med samme blikk som vi gjør uten verktøy i dag, og hva skjer med vårt syn på barn når vi hele tiden fokuserer på barns mangler? Vårt bilde av barnet er tross alt grunnleggende for hele vår pedagogiske virksomhet (Fagereng, 2010).  
Avslutning

Som voksen har du selv vært igjennom en barndom, og det er viktig å ha dette i tankene i relasjon med barn. Barns medvirkning vil si å slippe barna til i sin egen hverdag, og la barn få rett til å uttrykke seg om hva de tenker og ønsker. Det blir da voksnes oppgave å høre etter på hva de har å si, og til tider, tenke over dette spørsmålet: Er det til barnets beste, eller til voksnes fordel? Og hva gjør det med vårt syn på barn, når barna først og fremst sees ut fra sine mangler? Er barna i ferd med å bli forsøkskaniner i et kartleggingsskjemavelde?


Litteraturliste
Bae, B. (1996): Det interessante i det alminnelige. En artikkelsamling. Oslo: Pedagogisk             Forum.
BFD. (2003): Barnekonvensjonen. Oslo: Barne- og Familie departementet.
Fagereng, Kathrine Matilde. (2009): Kartlegging av barn i barnehagen. Utdanning Nr.17            s.44-45.
Fagereng, Kathrine Mathilde (2010): Kartlegging av barn er i strid med rammeplanen. Første    Steg, volum 2, s: 33.  
Fagereng, Kathrine Mathilde, Cathrine Knutsen og Eve Staurnes (2011): Kartlegging av barn    i barnehagen i Norge og Hawaii. Upublisert. Eksamen i internasjonale og historiske        perspektiver. Høgskolen i Oslo. Oslo.
Foucault, Michel (1999): Seksualitetens historie 1. Vilje til viten. Oslo: Pax forlag.
KD (2006) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo:        Kunnskapsdepartementet.
KD (2008 - 2009): St.meld.nr.41Kvalitet I barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet. 
Moser, T. og Röthler, M. (red.) (2007): Ny rammeplan – ny barnehagepedagogikk? Oslo:           Universitetsforlaget.
Østerås, Bergljot (2009): Er det jentene som skal endres? Hentet fra:             http://www.barnehageforum.no/ShowArticle.aspx?ArticleID=1395&CategoryID=2&S       ubCategoryID=17, 08.04.2011.



[1] ”Makt utøves på uttallige punkter i et vekselspill av ulike bevegelige forhold” (Foucault, 1999:105).

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg