Kartlegging av barn er i strid med rammeplanen

Av Kathrine M. Fagereng
I denne artikkelen vil jeg skrive om kartlegging av barn i barnehagen og om noen av mine funn etter en fordypning av temaet. Hva er bakgrunnen for den eskalerte bruken av kartlegging i barnehagen?
Mitt første møte med kartlegging av barn i barnehage var under et praksisopphold på Hawaii, vinteren 2009. Her var det en selvfølge at det enkelte barns ferdigheter skulle krysses av på et skjema og dokumenteres med bilder eller observasjonsnotater. Her fra mine egne notater:
”Jeg er på småbarnsavdeling med barn i alderen to til tre år, her sitter jeg ved siden av en gutt på to år. Mens jeg skriver om dagens forløp i loggboka mi, vil gutten herme etter meg og skrive i boka. Jeg forklarer at han ikke kan skrive akkurat der jeg skriver, men at han kan skrive bakerst i boka. Dette gjør han med stor glede og han får låne kulepennen min. En av de hawaiianske studentene kommer bort og tror at gutten prøver å skrive navnet sitt. Hun har ansvaret for kartleggingen av dette barnets ferdigheter, og plukker opp kameraet fra baklomma. Deretter plasserer hun kulepennen mellom fingrene på gutten, gir han et nytt ark å skrive på, og ber han skrive navnet sitt. Gutten som da holder på med noe helt annet, klusser noen streker på arket, mens studenten fornøyd tar bilder, av det hun tror er navnet hans. Når bildet er tatt tar hun arket med ”navnet” og setter det inn i porteføljen til gutten, og krysser av på kartleggingsskjemaet for at han endelig har klart å skrive sitt eget navn.”
Kartlegging av barn er en naturlig del av denne barnehagens praksis, og skjemaene vil følge barnet fra det er to år til barnet er ferdig på skolen.

 

Kartlegging i Oslo og Stavanger

Her hjemme har jeg sett nærmere på to kartleggingsprosjekter, Det lærende barnet i Stavanger og Her kommer jeg i Oslo.
Det lærende barnet er et longitudinelt forskningsprosjekt der enkeltbarn kartlegges fra de er 2,5 år til de har fylt 10. Prosjektet ledes av en tverrfaglig plan- og forskningsgruppe som følger barnet på de fire områdene språk, bevegelse, matematiske ferdigheter og sosiale ferdigheter. Hjelpemidler er verktøy som TRAS, ALLE MED, MIO og EYMSC.
Til disse verktøyene følger det med skjemaer det skal noteres og krysses av på: Kan barnet vaske seg og tørke hendene sine? Kan barnet gå fire skritt på tå? Kan barnet sitte på gulvet i skredderstilling med ryggen rett? Gjør barnet krav på leker som er sine? Liker barnet å være sammen med andre barn? Viser barnet interesser for bøker? Dette er noen eksempler på spørsmål som blir brukt i Stavanger-prosjektet.

 

Vårt syn på barn

Dersom kartlegging blir mer og mer vanlig og kanskje en realitet i alle barnehager, hva vil da skje med vårt syn på barn? Hva skjer med vårt syn på barn når vi hele tiden fokuserer på barns mangler? Vårt bilde av barnet er grunnleggende for hele vår pedagogiske virksomhet. Birgitta Kennedy, leder av det svenske Reggio Emilia Institutet, sier:
”(…) finnes det to vidt forskjellige måter å se barn på. Det handler om hvilke kunnskapssyn man har, men også om den pedagogen man velger å være. Hvis man først og fremst velger å se barns behov og mangler, kreves det en pedagog som hele tiden er til stede for å fortelle og forklare, veilede, beskytte og passe på. Dette innebærer at man som voksen kan og vet alt, og må videreformidle dette til barnet. På denne måten gir vi ikke barnet muligheten til å tenke selv, stille egne spørsmål og bruke alle sine evner, sin fantasi og sin kompetanse” (Kennedy, 2000:17)

Fokus på barns mangler

Solveig Østrem sier til Aftenposten 12.01.2007 om kartlegging: ”Man spør ikke om hva barnet kan, vet, tenker eller tror, men om hva de mangler.”
Østrems kritikk kan ses i sammenheng med Sjøvik (2007): ”Det er viktig å bygge på barnets ressurser. Hvordan skal barna få tillit til egen kompetanse hvis vi fratar dem muligheten til å se den?” (Sjøvik, 2007:345) I boken En barnehage for alle sier Sjøvik videre: ”Det bør diskuteres hva fokus på tidlig avdekking og diagnose kan innebære og om dette kan stå i motsetning til inkludering” (ibid).
Jeg tenker at det kan stilles spørsmål ved om flere barn vil bli betegnet som avvikere, eller som unormale, dersom den økende utbredelsen av denne typen kartleggingsverktøy får fortsette.

Hva sier rammeplanen?

I rapporten Alle teller mer (Østrem mfl 2009), evalueringen av rammeplanen, viser det seg at omfattende kartlegging av enkeltbarn er blitt vanlig. I rammeplanen står det: ”Et etisk perspektiv må legges til grunn ved dokumentasjon av barns lek, læring og arbeid. Både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det barn sier og gjør blir gjort til gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering. … Barnehagen skal normalt ikke vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn i forhold til gitte kriterier” (KD, 2011:56).
Selv om vi her helt tydelig ser at rammeplanen sier at vi ikke skal vurdere måloppnåelse hos barn, ser det ut til at kartleggingsprosjektene jeg nå har vurdert faktisk gjør det.


Politisk forvirring

I august 2007 var det diskusjon rundt veilederen A, B, C og 1, 2, 3. Barnehageansatte i Oslo kommune motsatte seg i å ta i bruk dette kartleggingsverktøyet. I likhet med Her kommer jeg skal A, B, C og 1, 2, 3 kartlegge alle barns kunnskaper, ferdigheter og sosiale kompetanse. Det som samles inn, skal legges i mapper som følger barnet videre til skolen. Rammeplanen advarer imidlertid mot kartlegging av enkeltbarns ferdigheter og kunnskaper (Hogsnes, 2007).
På TV 2-nyhetene 8 august 2007 ga daværende kunnskapsministeren Øystein Djupedal fra Sosialistisk Venstreparti full støtte til Oslos skole- og barnehagebyråd Torger Ødegaard fra Høyre i å bruke kartleggingsverktøyet. ”Han ser ikke at byråden er i konflikt med rammeplanen for barnehagen. Ansvaret overlates til kommunene” (Ibid).
Hva gjør det med oss som fagpersoner når personer i posisjoner som Djupedals og Ødegaards bryter lovverket? Og hvor går grensen mellom hva politikere og pedagogene selv skal bestemme i forhold til barnehagens pedagogiske innhold og arbeidsmåter?

Noen spørsmål

På Hawaii er kartlegging av barn helt vanlig, og skjemaene deres er mer ”ekstreme” enn noe jeg har sett hittil. Men hvor er vi på vei? Etter å ha arbeidet med temaet sitter jeg igjen med mange spørsmål.
·        Hvorfor er ikke barnehagen representert i prosjekter når det er i barnehagen kartleggingsverktøyene skal benyttes?
·        Hvorfor finnes det i det så mange forskjellige kartleggingsskjemaer i norske kommuner?
·        Er barna våre ”forsøkskaniner”?
·        Kan foreldre godta at slike kartleggingsprosjekter setter barna deres i bås?  
·         Hvilke læringsmål skal førskolelærerutdanningen ha?
·         Hvilke kartleggingsverktøy skal vi eventuelt ta i bruk for å få best resultater i forhold til læringsmålene?
·         Kan dette føre til endring av barnesyn?
·         Hvor stor er faren for at flere barn vil få en diagnose som følge av kartlegging, noe som kan føre til at barn ekskluderes heller enn inkluderes?
·         Hvordan påvirker en stor mangel på førskolelærere med godkjent utdanning bruken av kartleggingsverktøy?


Litteratur

Kennedy, B. (1999) Glassfugler i skyene. Oslo: Universitetsforlaget
KD (2006) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet
Sjøvik, P. (2007) En barnehage for alle. Oslo: Universitetsforlaget
Østrem, S., mfl. (2009) Alle teller mer – En evaluering av hvordan Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver blir innført, brukt og erfart. Tønsberg: Barnehagesenteret

Elektroniske kilder

Hogsnes, H.D. (2007b): Ikke lenger en arena for mangfold? På internett, tilgjengelig fra http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1940750.ece

Om Ytringforfatteren: Kathrine M. Fagereng er masterstudent ved Høgskolen i Oslo, artikkelen er basert på hennes bacheloroppgave. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg