Kast alle papirene

Kritisk multikulturalisme handler om å stille seg spørrende til statiske og essensialiserende kulturbegreper (Angell, 2011). Jeg har valgt å fokusere på makten majoritetene besitter og normaliserings- begrepet. Ut fra dette sees det kritisk på bruken av TRAS[1] i forhold til språkkartlegging av minoritetsspråklige barn.

Språkkartlegging av minoritetsspråklige barn

Enten om vi vil eller ikke har kartleggingsverktøy fått sin plass i barnehagen, og ulike verktøy blir brukt for å se hvor barn ligger an i forhold til læring og utvikling. Språkkartlegging som TRAS viser seg å bli tatt i bruk i mange barnehager, som NOVA`s rapport om kvalitet og kvantitet viser til. Hele 90 % av barnehagene NOVA var i kontakt med bruker TRAS verktøyet. 60 % av alle barn kartlegges rutinemessig, også norskspråklige, og 65 % gjennomfører kartleggingen en gang i året eller oftere (Gulbrandsen og Winsvold, 2009). Vi venter fortsatt i spenning på at ekspertutvalget skal gjøre seg ferdig med sin undersøkelse om kartleggingsverktøy og bruken av disse i norske barnehager. Etter å ha snakket med prosjektlederen Peter Østergaard Andersen, får jeg vite at vi kan forvente rapporten i begynnelsen av desember i år. Spennende!
Holten(2011) viser til en praksisfortelling om Mira som kun snakker førstespråket selv om hun har gått i barnehage noen måneder. Hun forteller at personalet er bekymret for utviklingen hennes, og ønsker å kartlegge henne med TRAS da hun muligens har språkvansker, språkforvirring, konsentrasjonsvansker og er urolig. ”De foreslår å kartlegge språket gjennom TRAS for å finne ut hvor ”hullene” i språket ligger”(Holten, 2011:187). Mira vil nå bli kartlagt fordi hun ikke har lært seg norsk på den tiden hun har vært i Norge. Barnehagen ønsker å benytte seg av et verktøy som ikke er laget for minoritetsspråklige barn. Dette vil føre til at resultatet ikke vil være reelt for Miras språkkompetanse. Holten(2011) tar opp normalitetsbegrepet og stiller seg kritisk til hvordan kartlegging fører til et vist syn på barn.  Det gjør også Angell (2011) ”Videre var kartleggingsverktøyene som ble brukt standardisert for enspråklige majoritetsspråklige barn(..) enspråklig og flerspråklig utvikling er ikke det samme(..) dette kan bidra til å opprettholde dominansrelasjoner i barnehagen” (Angell, 2011:208). ”Jeg tenker at det kan stilles spørsmål ved om flere barn vil bli betegnet som avvikere, eller som unormale, dersom den økende utbredelsen av denne typen kartleggingsverktøy får fortsette” (Fagereng, 2010). Rhedding-Jones(2005) stiller seg kritisk i sin praksisfortelling ”Scenario One” til hvordan pedagogene stoler på svenske eksperter fremfor sin egen viten, og i forhold til TRAS stiller jeg meg kritisk til hvorfor førskolelærere velger å kartlegge minoritetsspråklige barn med dette når ikke testen er laget for flerspråklige minoritetsspråklige barn. I barnehagen er det norskspråket som har makten, mens førstespråket ikke er verdt noe, sier Rhedding-Jones kritisk (2005). Jeg mener at hvis vi skal ta vare på barns førstespråk må vi skape rom for det, og dette krever et bevisst arbeid og høyere kompetanse på feltet.

De senere årene har full barnehagedekning vært et høyt prioritert mål hos politikerne, og noe som har resultert i utbyggingen av hundrevis av barnehager. Nå er tiden inne for å gjøre noe med kvalitetsnivået. Mangelen på førskolelærere øker stadig, og Oslo alene mangler godt over 2000 førskolelærere. Det betyr at flere barnehager fylles opp av dispensasjoner. Jeg er enig med Bjerkestrand (2011:65) ”Førskolelærermangel skaper ujevn kvalitet”. Prosjektmandatet ”Oslobarnehagene” legger frem en strategi for å bedre kvaliteten i barnehagene i Oslo. Mandatet påpeker ujevne kvalitetsnivåer rundt om i barnehagene, og ønsker at kvaliteten skal utjevnes. Prosjektets vektlegging påpeker at læring for bedre skolegang settes i høysetet. ”Frafallet i skolealder er utfordringen(..) kan skyldes språkferdigheter allerede i førskolealder”(Oslo Kommune, 2010:3). Dette er noe departementet også vil gjøre noe med gjennom Stortingsmelding 18[2]: ”Læring og Fellesskap”. Her vil departementet ”sikre at alle barn får tilbud om språkkartlegging i barnehagen” (KD, 2010-2011:66). Halvorsen mener at dette vil gi et bedre bilde enn dagens fireårskontroller, gjort av helsestasjonen (Halvorsen, 2011). Greve (2011) mener at Kristin Halvorsen(SV) er upresis og provoserende i hennes uttalelse om kvalitet i barnehagen, ”Det handler om en generell heving av kvaliteten i barnehagene”.  Førskolelærere vil nok være enige om at kvalitetsnivået i barnehagene trengs å jevnes ut, men jeg mener det må gjøres steg for steg. Slik jeg ser utviklingen vil regjeringen gå baklengs i sine føringer: Hundrevis av barnehager, tusenvis av barn, færre pedagoger, kartleggingsverktøy som utføres av uutdannede assistenter og studenter, og kommunene sitter som ansvarlig?  
Som overskriften tilsier mener jeg at vi ikke trenger kartleggingsverktøy for å følge opp barns språkutvikling. Det vi trenger er flere pedagoger på hver avdeling, slik at vi får tid til å følge opp hvert enkelt individ. Bruker vi tiden til å fylle ut skjemaer, kaster vi bort dyrbar tid sammen med barna. Førskolelærere skal følge rammeplan for barnehagen(2006), og når den sier seg imot å vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn, ser jeg heller ingen poeng med å gjøre som politikerne sier. Jeg er enig med Rhedding-Jones(2007:112). ”Hvis du ikke liker en bestemt diskurs, må du starte en ny diskurs”.

Litteraturliste

Angell, Mona-Lisa (2011): Anerkjennelser av kultur i barnehager. I Ann Merete Otterstad, og    Jeanette Rhedding-Jones (red.) Barnehagepedagogiske diskurser. Bergen:       Universitetsforlaget. 200-214.
Bjerkestrand, Mimi (2011): System for kvalitetsutviklingen. Utdanning, 7, 65.
Fagereng, Kathrine Mathilde (2010): Kartlegging av barn er i strid med rammeplanen. Første     Steg, 2. 33.  
Greve, Anne (2011): Snakk med barna, ikke kartlegg. [Online]. Hentet 13.04.2011 fra:            http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4091502.ece.
Gulbrandsen, L. og A. Winsvold (2009).  Kvalitet og kvantitet. Kvalitet i en barnehagesektor i sterk vekst. NOVA-rapport 2/09.
Holten, Ingebord Sæbøe (2011): Språklig mangfold og normalitet. I Ann Merete Otterstad,       og Jeanette Rhedding-Jones (red.) Barnehagepedagogiske diskurser. Bergen: Universitetsforlaget. 187-199.
KD (2006): Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo:       Kunnskapsdepartementet.
KD (2010-2011): Læring og fellesskap. St.meld.nr.18. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Oslo kommune (2010): Prosjektmandat ”Oslobarnehagene”. Oslo: Byrådsavdelingen for          kultur og utdanning.
Rhedding-Jones, Jeanette (2005): Questioning diversity. In Nicola Yelland (red.) Critical          Issues in Early childhood. New York: Open University Press.131-145.
Rhedding- Jones, Jeanette. (2007): Kritiske perspektiver på barnehagens rammeplan       (curriculum) og nasjonale styringsdokumenter. I Thomas Moser og Monika Röthle    (red.) Ny rammeplan – ny barnehagepedagogikk?  Oslo: Universitetsforlaget. 102-116.



[1] TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling) er et observasjonsmateriell for språk og språkutvikling hos barn i barnehagen, http//www.statped.no/moduler/Module_FrontPage.aspx?id=37274&epslanguage=NO.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg