”Tenk på de sultne barna i Afrika”

Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika, fikk jeg høre som liten. Alltid var det mat igjen på tallerken. Øynene mine var mer sulten enn magen. Ettersom jeg alltid har vært sta, har det bestandig vært mat igjen etter måltidene. Tenk på all den maten vi kaster sa pappa, så spiste han opp maten selv.

Skal vi praktisere etter egne erfaringer?

Vi har alle hatt en barndom der vi har lært matvaner fra våre foreldre. Hva vi skal spise, hvor mye vi skal spise, hva som vil skje hvis vi ikke spiser og hva som vil skje hvis vi spiser for mye. Hva skjer når barnet begynner i barnehagen? Hvordan skal personalet ta hensyn til alle barn, når hvert barn har ulike erfaringer? Personalet må lytte og prøve å tolke deres kroppsspråk og være observante i forhold til deres handlinger, estetiske uttrykk og etter hvert også deres verbale språk (KD:2006:13). Rammeplanen sier også: Personalet må være tydelige modeller og bevisste på eget kulturelt og verdimessig ståsted. (…) Personalet må være åpne for å reflektere over egne holdninger og handlinger (KD:2006:30). I barnehagen kreves det at de voksne hele tiden jobber med sine egne holdninger. Hvordan vi snakker, hvordan vi uttrykker oss, og hvordan vi behandler de som er rundt oss. Denne jobben krever at vi alltid må jobbe med oss selv.

Praksisfortelling

Lisa 5 år sitter nok en gang igjen ved matbordet. Alle de andre barna har gått ut for å leke. Hun forteller nok en gang Trine 31 år, at hun ikke er sulten. Trine sier at alle må spise opp den brødskiva de har begynt på, og siden Lisa er blitt så stor jente må hun lære seg det! Lisa kom sent denne dagen, hun hadde spist sammen med pappaen sin rett før hun ankom barnehagen. Trine viste at Lisa hadde kommet sent den dagen, men tenkte ikke over at hun kanskje hadde spist en sen frokost. Lisa måtte spise opp maten, selv om hun allerede var full i magen.

Hva sier denne fortellingen om barns medvirkning?

Lisa var 5 år i denne fortellingen. Hadde fortellingen vært annerledes om Lisa hadde vært 2 år? Eller kanskje hun hadde fått gått fra bordet om det hadde vært en annen person på vakt den dagen? Kanskje Trine har blitt opplært til dette fra sine egne foreldre, eller fra barnehagen hun selv gikk i en gang i tiden? Jeg er litt usikker på om fortellingen hadde tatt en annen vending om Lisa hadde vært yngre, det kan virke som om den voksne var veldig klar på reglene for å spise opp. Men som jeg kommer innpå senere, så har det mye med hvem som sitter med reglene for hva som er lov og ikke. Disse ”reglene” burde bli satt på et personalmøte, slik de voksne får muligheten til å diskutere dilemmaer som dette, og for at barn skal få samme svar fra alle voksne.  

Når er barnet mett?

Hvordan skal vi vite at barnet er mett? Vi som jobber med barn i barnehagen må lære å kjenne barn på ulike måter. Vi må lære oss å kommunisere med dem, via tale og kroppsspråk. Små barn kan også uttrykke at de er mette. Kjennetegn er at de skyver fra seg maten, begynner å leke med den, spytter den ut, begynner å gråte og eller vrir seg unna.

Påvirkningskraften foreldre har

Foreldre må erkjenne sin påvirkningskraft når det kommer til sine egne barn. Det å kunne tenke over sine egne handlinger og holdninger er viktig for barnets fremtid. Vil vi at barna våre skal arve våre oppfattninger av dårlige matvaner, eller vil vi forandre det her og nå? Dette er holdninger som barnehagen kan være med å påvirke. Det oppstår som regel diskusjoner om sukkerholdig mat og drikke på foreldremøter, og barnehagen kan her invitere ernæringsfysiologer, eller andre som har greie på kosthold.

Miljøet rundt matbordet

Hvordan har barn det rundt matbordet? Senker vi roen når vi skal spise? Bruker vi musikk, tenner lys eller leser eventyr? Hva gjør vi for at barn skal få et godt forhold til mat? Jeg har mange eksempler rundt dette, og har selv prøvd ut ulike forhold rundt matbordet. På småbarnsavdelingen jeg jobbet med tidligere, hadde vi en blandet aldersgruppe fra 0-3 år. Barna hadde som regel masse energi, som særlig kom rett før maten ble trillet inn på avdelingen. I stedet for å rope og være streng, gjorde vi noe som vi viste barna likte, nemlig sang. Vi spurte barna hvilke sanger de ville synge, og noen ganger spilte jeg gitar til sangene. Gitaren gjorde noe med barna, en slags salighet. Vi kunne også finne på å skru av lyset og tenne stearinlys, dette skaper stemning, og roer ned barna. Jeg husker også godt den gangen vi hadde et tema om ”Bukkene Bruse”, barna kunne til slutt hele fortellingen utenat. Vi fortalte den ofte ved matbordet før barna skulle spise.

Straff

Det er mange måter å straffe barn på dersom de ikke spiser opp maten sin.

Spiser du ikke opp maten din, så kommer musa og stjeler den.

Dette er noe jeg hørte ofte fra en av mine tidligere medarbeidere. Jeg tror hun ønsket at barna skulle bli redde for at maten skulle forsvinne, slik at de spiste opp raskere. Men selv er jeg svært skeptisk til slike metoder. Enkelte barn lager seg visse vaner rundt måltidet, til tider kan barnet for eksempel slite med minsket matlyst. I stedet for å si at musa kommer og stjeler den, så kan det hende at barnet trenger noe annet å spise, for å få i gang matlysten igjen. Akkurat som oss voksne liker ikke barn og spise det samme hver dag, vi liker variasjon.

Tenk på alle de sultne barna i Afrika, som ikke får mat.

I dette tilfelle kjenner jeg meg godt igjen. Som sakt hørte jeg dette omtrent hver eneste dag hjemme ved matbordet. Jeg var ikke et storspist barn, og brukte alltid lang tid med å få ned maten. Pappa hadde bodd i Afrika i 7 år, og hadde mange sterke minner fra barn og voksne som ikke fikk i seg nok mat og næring. Men jeg hadde ikke de samme tankene som han. Jeg kunne ikke sette meg inn i deres situasjon, jeg fikk jo mat på tallerkenen hver eneste dag. Jeg trengte bare å si at nå er jeg sulten, så hadde jeg en brødskive på fatet 5 minutter senere.  Når man skal bruke slike eksempler for å få barn til å spise mer, er det kanskje bedre å bruke noe som barna vet hva betyr?

Spiser du ikke opp maten din, så får du ikke dessert.

Dette kaller jeg straff på høyt nivå. Hva er ikke det beste ved et måltid, jo dessert. Men skal vi bruke denne gleden mot barna? Da samboeren min var liten, hadde de fisk til middag fast to ganger i uken. Han hatet smaken av sjømat, og brakk seg hver gang. Men jeg tror at så lenge han slapp å spise opp resten av fiske-måltidet, var ikke desserten så viktig. Dette er nok et dilemma i mange hjem. Fisk er sunt året rundt. Jeg mener det er viktig at barn får smake på forskjellig mat, men jeg vet også at noen smaker kan ta lang tid før man får sanser for. Kanskje samboeren min hadde spist fisk i dag, om han ikke hadde fått så dårlige minner som liten?

”Spiser du skorpa di, så blir tennene dine sterke!”

Er noe jeg har hørt ofte ute i praksisfeltet. Blir tennene virkelig sterkere av å spise skorpa på brødskriva? Eller ønsker vi bare at barna skal spise opp, slik at vi vet at de har fått i seg nok mat? Etter å ha vært i kontakt med flere tannleger rundt dette temaet, har jeg fått konstatert at tennene IKKE blir sterkere av å spise skorper, men at tyggemusklene våre er avhengig av at vi tygger, og ikke kun spiser deigmasser og våtför. Hvorfor kan vi ikke heller gi dyrene de skorpene barna ikke vil ha? ”Kast dem til fuglene”, sa den ene tannlegen jeg var i kontakt med.

”Sitt i ro til alle er ferdig med å spise”!

Sier du dette ofte til din barnegruppe?

Lisa 5 år måtte sitte alene ved bordet til maten var spist opp. Trine 31 år ville at Lisa skulle lære at hun måtte spise opp brødskiva før hun fikk gå ut å leke med de andre.

Det er viktig at vi lærer barna at vi skal hygge oss sammen ved matbordet, fordi dette er en tid på dagen da vi ikke skal løpe rundt å gjøre akkurat det vi vil, men en tid der vi skal slappe av og roe ned tempoet. Kroppen vår trenger ny energi og da er mat veldig viktig for at vi skal kunne fortsette i en hektisk hverdag. I hjemmet kan samlingen ved matbordet være den eneste tiden på dagen der familien er samlet og får snakket sammen i fred og ro over et godt måltid. Alle har det ikke slik hjemme, derfor er det viktig at dette blir en fin stund i barnehagen, uten stress og mas.

Skal barna få lov til å skape egne erfaringer og slippe å leve etter våre?

Bon Apetité!