X og Y i kampen om likestilling

Biologien kan fortelle oss hvordan kjønnene er bygget opp inne i livmoren. X og Y kromosomer danner de to kjønnene slik at vi blir forskjellige. ”Den eneste egenskapen som er synlig når vi blir født, er om vi er jenter eller gutter. Fra og med nå kommer alt vi gjør til å relateres til nettopp dette” (Marklund og Snickare, 2005:11).  Hva vil det si å være X og Y kromosomer? Jenter blir dannet av kromosomparet XX, og gutter av kromosomparet XY. Det vil si at kroppene våre ser forskjellig ut, men også hvordan hjernen vår er bygget opp (Askland og Sataøen, 2000). Y kromosomet er dominant ovenfor det recessive X kromosomet. Vil det bety at det maskuline allerede fra starten av dominerer over det feminine? Bronwyn Davies (2003) mener at denne biologiske forklaringen på hvordan kjønnet blir til ikke forklarer hvorfor de to kjønnene er motpoler. Hun mener at den biologiske forklaringen ikke holder mål, og at den kan sammenlignes med oppdelingen av intelligente og uintelligente mennesker i verden (Davies, 2003). Videre sier Bronwyn at det i dag ikke er mulig å bevise at biologien alene kan vise forskjellen mellom kvinner og menn, men at det er en ubestemt blanding mellom fysiologi og miljø (Davies, 2003). I barnehagen møtes barn som kropper, som gutt og jente. Hva vil det si, og hva gjør vi deretter? I denne artikkelen går jeg inn i ulike diskurser og stiller meg kritisk til det nåværende likestillingsarbeidet i barnehagen.

Hvorfor må barn være enten eller?

I dagens samfunn blir vi sterkt preget av omgivelsene. Kjøpe press og media påvirkning gjør oss til de menneskene vi er. Vi kan ikke si at vi ikke blir påvirket, da samfunnets normer og regler svever usynlig og til tider ubemerket rundt oss. Hvordan vi er bygget opp som kjønn har stor betydning for det kommende livet vi inntar oss fra starten av.

Vi ønsker vel at barna våre selv skal få bestemme hva de skal være og bli? Men er det mulig i dagens samfunn?

Jente og gutt ser jeg på som to dikotomier, da motsetningsforholdet mellom gutt og jente ses som tydelig. Angell (2011) henviser til Robinson & Jones-Diaz (2006) når hun skriver at: ”Dikotomier er kulturelt konstruerte motsetningsforhold som representerer et maktforhold hvor det ene er overordnet det andre. Ønsker vi å viske ut skillene mellom jente og gutt? I barnehagen der jeg jobber har jeg noen barn som har gjort seg opp noen tanker om hva det vil si å være gutt og jente.

Sofie 6 år er med på letingen etter låneklær til Trygve 6 år. Sofie roter rundt i låneskuffen, og kaster ut klær med såkalte ”jentefarger”, særlig rosa og sier: Her er det jo ingen klær Trygve kan gå med, det er jo bare jenteklær her. Jeg sier at det ikke finnes jente og gutte- farger, men det er hun overbevist om at det gjør.

Rammeplanen (2006) forventer at ”likestilling mellom kjønnene skal gjenspeiles i barnehagens pedagogikk”, og at” barnehagen skal oppdra barn til å møte og skape et likestilt samfunn”, men hva med påvirkningen fra foreldre, og samfunnet for øvrig?  Leif Askland (2009) mener at hver barnehage trenger et likestillingsombud som har ansvaret for å se til at personalet formidler rammeplanens oppgaver videre til barna, og ikke påvirker barn med tradisjonell kjønnsrolletenkning. Dette kan være en løsning i de barnehagene som ennå føler at oppgaven er for kompleks.

”Gutter og jenter skal ha like muligheter til å bli sett og hørt og oppmuntres til å delta i felleskap i alle aktiviteter i barnehagen” (KD, 2006:10).

Hvordan skal vi som kjønn forholde oss til hverandre? I rammeplanen står det at personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til jenter og gutter. En verdi som skal stå sentralt i alle barnehager er likestilling. Rossholt, stiller dette spørsmålet: ”Hvilke muligheter gir vi jenter og gutter i barnehagen?” (Rossholt, 2006:8).  Behandler vi jenter og gutter individuelt, eller behandler vi dem ut fra sitt kjønn? Jeg har selv opplevd at det finnes tydelige holdninger ute i barnehagene som ikke skulle vært der. Barnehagens ledere må være mer bevist over egne holdninger, slik at også resten av personalet blir klar over hva som videreføres til barna. Gutter og jenter har krav på å bli behandlet med likeverd, og møte en hverdag i barnehagen der personalet er enige om hvordan det skal arbeides med kjønn og likestilling.

Vi er likeverdige selv om vi er ulike. Jenter og gutter er ulike biologisk sett, men skal ha rett til likeverdige muligheter, behandling og respekt.”Egentlig er vi ulike, kvinner og menn er polariteter, men lever i et fellesskap der hvert kjønn skal ha likeverdige forhold”, (Askland og Rossholt, 2009:87).  Det er det som er meningen med å danne et likestilt samfunn, at begge kjønn uansett alder skal få være likeverdige. Samfunnets normer og regler om kjønn trengs å brytes slik at mennesker kan få lov til å være det de vil.

Å arbeide med mennesker er ikke enkelt, og er et arbeid som krever mye. Det vil alltid være i forandring fordi samfunnet endrer seg med tiden. Vi er født biologisk forskjellig, men burde likevel ha like muligheter. Gjennom tiden har kjønnene vært i ubalanse, de har ikke fått likeverdig respekt. Nå er det på tide at vi skaper en ny virkelighet sammen med barna. Å jobbe med likestilling i barnehagen krever et personale som er bevist sine holdninger, og hvordan de påvirker barna i forhold til disse. Å danne et likestilt samfunn er en oppgave som barnehagen umulig kan gjøre alene, men et sted vi må begynne. Først og fremst med oss selv, utfordre våre egne holdninger, for deretter å jobbe med barnas. Vi kan oppdra barn til å møte et likestilt samfunn, men barna igjen vil alltid bli påvirket av sine foreldre og industrier som ennå produserer kjønnskategorisering. Et likestillingsombud vil bidra til å gjøre oppgaven tydeligere, men vi har fortsatt en lang vei å gå!

---