Den GRØNNE rollefiguren

På Sørfløyen har vi fire baser med 12 ett- og to-åringer på hver tue. Felles på huset jobber vi prosjekt med tittelen Med SANS for KUNST. I ett år har vi utviklet en rollefigur på hver base, fire fargedrakter. På Kvisten har vi Lilla, på Løvet har vi Gul, på Knoppen har vi Blå og på Raklene har vi Grønn. Fargedraktene blir brukt på forskjellige måter, men noen felles rammer har vi. Rollefigurene har ikke talespråk, kun lyder og kroppsspråk, de har hver sin personlighet, og skal være et komplement til prosjektarbeidet. Gul har en koffert som er med hver gang rollefiguren kommer på basen. Oppi kofferten ligger det kanskje maling, kongler, såpebobler, flagg og annet som skal være i fokus eller som et impuls til prosjektarbeidet. Draktene har glidelås slik at de kan lukkes over ansiktet, men i møte med de minste barna, så viser vi ansiktet vårt. Selv om barna kan se hvem som er inne i kostymet, så blir de så engasjert at det kan virke som at de glemmer at de kjenner mennesket inne i drakten.

Tilvenningsfasen

Før vi kan bruke rollefigurene har vi en tilvenningsfase. Før sommeren har de nye barna fått utdelt et prosjektimpuls. De har fått en laminert Grønn figur med informasjon om bruken av rollefiguren i prosjektet. På informasjonsbrev og alt som deles ut er Grønn med. Når barna begynner i barnehagen etter sommerferien begynner vi med å ta frem drakten, slik at de kan sanse drakten med hele kroppen. De ser, føler, lukter og noen vil også prøve drakten. Vi bruker mye humor og snakker ofte om den grønne tåfisen😊 På basen har vi grønne fotspor slik at barna minnes Grønn når den ikke er tilstede. Noen baser har også latt drakten henge på veggen en lang periode, for så å ta den ned og feste fotspor fra veggen og ut av vinduet. Hvor er figuren NÅ? Vi bruker da tid på å undre oss over hvor rollefiguren har tatt veien og om vi kommer til å få se den igjen. Det blir mange interessante samtaler som vi i fellesskap er sammen om.  

Reaksjoner

Noen barn har fått sterke reaksjoner i møte med den nye rollefiguren, som å stivne til og gråte når vi har snakket om den og tatt den frem og på. Vi har da måttet bruke mer tid på tilvenningsfasen og brukt mer tid på å vise frem rollefigurens personlighet, rett og slett gjøre det som må til for at figuren skal bli trygg for barnet. Humor er en faktor vi ser funker.

Erling på 2 år var ikke med på alle samlingene med Grønn tidlig i fasen i fjor, og har vært engstelig i møte med fargedraktene resten av året. Etter å ha brukt mye tid på tilvenning, har vi blitt enige om å skåne han i fellessamlinger med Grønn. I løpet av sommeren har mye skjedd, og vi bestemmer oss for å prøve igjen. Vi samler barna og snakker om at de skal få møte Grønn. Vi tar ut drakten fra skapet og barna får se, kjenne, lukte og kose med drakten. Vi sitter ikke i ring, barna får bevege seg som de måtte føle for. Barna skal ikke føle seg fanget i møte med den nye rollefiguren. De kommer og går som de selv ønsker. Dette fenger og vi har alles oppmerksomhet. Erling sitter på madrassen like ved meg, og jeg er opptatt av å gjøre opplevelsen god for han. Etter at barna har fått sanse drakten, spør jeg Erling om vi skal kjenne på tåfisen til Grønn. Det kan virke som at han har glemt hvordan møtet med Grønn og de andre fargedraktene var før sommeren. Han er usikker på følelsene sine. Jeg tar det forsiktig. De andre toåringene prøver å ta på meg drakten, de er kjempe ivrige til å møte Grønn igjen. Sakte tar jeg på et og et ben og tar ikke bort øyekontakten med Erling. Han går fra å smile til å virke betenkt og stivner mer til. Jeg har nå begge bena i drakten og snakker mens jeg tar på meg drakten. I tilvenningsfasen er det lov å bruke stemmen, selv om drakten er på. Nå er begge bena og begge armene inne i Grønn, og jeg tar hetta av og på. Borte – tittei lek. Barna smiler og ler og det ser ut til at dette både er morsomt og spennende. Erling begynner å gråte og sier nei. Han vil ikke mer. Jeg tar av meg hetten og betrygger han med at det bare er meg. Når hetta er av og overkroppen min synes, så er det greit igjen. Det er nok tilvenning for i dag, og jeg tar den av – til de andres store fortvilelse. De ville mer.

Dagen etter prøver vi igjen, og i dag har Erling et helt annet lynne. Han er opplagt og klar for å møte Grønn igjen, selv om opplevelsen var skremmende dagen før. Jeg tar drakten sakte på med hjelp fra de andre barna. Jeg prøver å ha blikkontakt med alle mens jeg tar den på. Humoren er løs også denne dagen, og Grønn sklir på sklia, tuller og tøyser, lukter på tåfisen og er med i leken. Erling smiler og ler og er nå en del av fellesopplevelsen. Jeg er overrasket over den positive reaksjonen hans. Når seansen er over og barna vil mer, spør jeg om noen har lyst til å prøve drakten på. Bare et barn vil, og det er en av de nye barna på basen. 16 måneder gamle Ella vil prøve og virker klar. Hun får den på og vi ser i speilet. Erling synes dette er veldig gøy og viser seg ivrig med hele kroppen, og for første gang nærmer han seg Grønn som aldri før. Noe har løsnet.

Kommer Grønn til å være like attraktiv i morgen?